God infrastruktur gir tidsbesparelser. Når det nå satses mer på jernbane, blir dette prinsippet vektlagt tungt. Ett minutt spart her og ett annet der, blir mye tid når man ganger det opp med antall reiser, dager og år. Det som overrasker mer er hvor lite fokus det er på å transport og reisetid i reguleringssaker. Et par tiårs hodeløst planarbeid, kan utløse store økninger i reisetiden og behov nye veiprosjekter i milliardklassen. Dette ser man nå i tilfellet Oslo/Fornebu/Asker og eksempelvis Tønsberg/Færder.
I stedet for å sikre gode kollektivløsninger før man bygger ut, bygger man heller inn privatbilavhengighet som legger ytterligere press på allerede overbelastede flaskehalser. Resultatet blir oppskalerte veiprosjekter, som undergraver miljøforpliktelser, andre mer presserende behov og bidrar til lavere livskvalitet og mer kødannelse (Braess paradokset).
For å løse disse utfordringene, må man begynne å tenke nytt og langsiktig om by- og tettstedsutviklingen, og bygge lavenergi samfunn der transporten skjer kollektivt, reisetiden og reisebehovet er minimalt og bokvaliteten er høy. På dette området er det dessverre gjort svært lite banebrytende arbeid både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig ser vi et stadig større gap mellom hvordan våre byer planlegges - og hva som er optimalt miljømessig og økonomisk. Det som planlegges og bygges i dag vil stå i minst 50 til 100 år, og tar man kun høyde for dagens krav og behov, vil man ha bygget inn ineffektiviteter og svakheter i samfunnet som vil bestå i flere generasjoner.
Premissene for framtidens velferd, livskvalitet og miljø legges i dag. Da må man kunne forvente og kreve mer.
Ett av få helhetlige og lovende designforslag som adresserer framtidens krav til livskvalitet og miljømessig fotavtrykk, kan du lese mer om her.
